I dybden: W.G. Sebald

Litteratur på Blå

W.G. Sebalds forfatterskap står i en særstilling i moderne europeisk litteratur. Fra debutboka "Nach der Natur" (1988) og til "Austerlitz", som utkom noen måneder før forfatterens død i desember 2001, ble Sebald gjentatte ganger, og stadig oftere, løftet fram som en av det 20. århundrets siste store forfattere av en mengde begeistrede kritikere, fra James Wood til Susan Sontag – som brukte Sebald som bevis på at "litterær storhet" enda fantes. Så hva slags bøker er det snakk om? Sebald er mest kjent for de fire prosabøkene "Vertigo" (1990), "De utvandrede" (1992), "Saturns ringer" (1995) og "Austerlitz". Bøkene lar seg ikke kategorisere: De er vel så mye reiseskildringer, essays, biografier, historiske verker og fabler som romaner eller novellesamlinger. Fortløpende føres dialoger med litteratur- og kulturhistorien, ofte i form av stjålne sitater, antydninger, henvisninger, fra forfattere som Kafka, Benjamin, Walser, Borges og Wittgenstein. Sjangerkrysningen forlenges av en utstrakt bruk av fotografier, og av en virkelighetsnærhet som setter bøkenes begrep om "historie" og "sannhet" på spill. Og nettopp historie, sannhet, tid og erindring er sentrale begreper: På ulike og samtidig svært like vis kretser bøkene inn relasjonen mellom fortid og nåtid, mellom individ og samfunn, mellom skriving og liv, og, i sentrum av det hele, spørsmålet om Tysklands posisjon i det 20. århundret. I vårt siste arrangement for semesteret inviterer Litteratur på Blå til en samtale om W.G. Sebalds forfatterskap. I panelet sitter Espen Ingebrigtsen, postdoktor ved Universitetet i Bergen og forfatter av Sebald-studien "Bisse im Sacktuch", og Ingrid Nielsen, poet og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger. Samtalen ledes av Even Teistung fra Litteratur på Blå.